Nei. Det er et selvrefleksjonsverktøy, ikke et diagnostisk instrument. Spiseforstyrrelser diagnostiseres av en kvalifisert kliniker gjennom en klinisk intervju, og noen ganger en fysisk undersøkelse, som ser på hele historien din — denne sjekk-innen gjenspeiler bare hvordan du svarte på 22 spørsmål om de siste ukene. Bruk resultatene dine som utgangspunkt for en samtale, ikke som en dom.

De fleste mennesker føler misnøye med kroppen sin eller tenker på mat og vekt mer enn de skulle på et tidspunkt — det er vanlig og vanligvis mildt og kortvarig. Det blir klinisk signifikant når mønsteret er vedvarende (uker til måneder, ikke dager), forårsaker ekte distresse, og forstyrrer daglige funksjoner: å spise med andre, å konsentrere seg på arbeid eller skole, eller fysisk helse. Hyppighet, intensitet og forstyrrelser er det som skiller vanlig bekymring fra noe som er verdt faglig oppmerksomhet — ikke noen enkelt tanke eller vane i seg selv.

Begynn med å snakke med noen — en allmennlege, en terapeut, eller en betrodd person i livet ditt — om hva du la merke til. I USA tilbyr NEDA (National Eating Disorders Association, nationaleatingdisorders.org) et gratis, konfidensielt screeningverktøy og en hjelpelinje for å koble deg til ressurser. I Storbritannia tilbyr Beat (beateatingdisorders.org.uk) en hjelpelinje og nettchat og kan peke deg mot NHS og private behandlingsalternativer. Ingen av disse tjenestene krever at du allerede har en diagnose — å søke støtte er nok.

CBT-E (forbedret kognitiv atferdsterapi) er en strukturert, bevist atferdsterapi utviklet spesielt for spiseforstyrrelser. Det fungerer ved å identifisere oppfatningene og atferdene — rundt mat, vekt, form og kontroll — som holder et forstyrrende mønster gående, og gradvis gjenoppbygge et mer fleksibelt forhold til spising. Det blir vanligvis levert av en trent terapeut over en serie ukentlige økter og har sterk forskningstøtte over bulimia nervosa, overspisingsforstyrrelse og relaterte mønster.