Fire arbeidsvaner som koster mer når et team er distribuert: Asynkron overlevering (skriving som overlever fraværet ditt), Selvsynlighet (å gjøre din egen status lesbar uten å bli spurt), Eskaleringshastighet (å gjøre det å sitte fast raskt om til et løst spørsmål) og Tidssonekoordinering (å planlegge rundt andres klokker). Hver vane er til stede i nøyaktig tolv av de tretti parene, så hver telles ut av tolv.

Fordi nesten alle er enige i en god vane når de spørres direkte, noe som ikke gir noe å lese ut av. I et par beskriver begge påstandene noe fornuftig, så å velge én betyr å gi slipp på den andre. Det gjør ikke testen umulig å jukse på – ingenting som bygger på selvrapportering er det – men det krever at den som jukser har en teori om hvilket svar som belønnes, og parene er skrevet slik at den teorien er vanskelig å danne.

De spør om du personlig har brukt åtte bestemte arbeidsmåter. Fem er reelle og tre er oppdiktede navn på praksiser som ikke finnes. Å hevde å ha brukt de oppdiktede praksisene er et veldokumentert tegn på at et spørreskjema besvares raust. Hvis to eller tre av de oppdiktede praksisene hevdes brukt, får resultatet en merknad som foreslår at svarene leses som foreløpige. Den merknaden endrer aldri noen av de fire vaneresultatene.

Nei, og det er bevisst. De fleste parene veier én vane opp mot en annen, så de fire tallene er ikke uavhengige, og å legge dem sammen ville gitt en sum som mest reflekterer hvordan parene ble bygget opp, snarere enn personen som svarer. Du får fire bånd og antallet bak hvert av dem.